Gårdsdrift til fjells
Vi ønsker å bidra til at kulturlandskapet og setertradisjonene i bygda forvaltes. Gårdsdrift i fjellområdene er et viktig ledd i norsk matproduksjon med hensyn til miljø og folkehelse i landet vårt. Hverken terreng eller klima tilsier at det industrielle landbruket er egnet i Budalen. Her vil man aldri finne store sammenhengende dyrkingsareal egnet for effektiv produksjon. Driftsformen gjenspeiles i de lokale forutsetningene, og dette er med på å gi oss et variert og mangfoldig landbruk i Norge.
Landskapspleie
Den frie tilgangen på variert beite gir oss friske dyr med en unik smakssammensetning. En bonus er at geitene holder kulturlandskapet ved like – en viktig oppgave siden seterdalene i Budalen er blant de største utvalgte kulturlandskapene i Norge. Her sambeiter de med får, storfe og ikke minst villreinen. Dette er en gunstig kombinasjon siden geitene foretrekker å spise lyng og skog, noe som ofte står igjen etter andre beitedyr. Geitene foretrekker å spise høye planter, de napper fra topp til bunn og lar gjerne gresset stå igjen til kyr og sau. Flere av beiteplantene er avhengige av dyrenes tråkk og beiting for å vokse, videre er flere av insektene avhengige av disse plantene for å overleve. Ved at dyrene får vandre fritt er de med på å forvalte naturens kretsløp, gjennom at beite brukes og ikke forbrukes.
«Gårdsdrift handler om mer enn hvordan det påvirker kulturlandskapet: Det gir råvarer til lokal matproduksjon, hjelper turismen og gir folk inntekt på steder som ellers ville blitt fraflyttet. Når lokale jordbruksystemer forsvinner, blir lokalsamfunnene først og fremst mer avhengige av at industrielt prosesserte matprodukter blir transportert til dem over lange avstander, med all den miljøbelastning (og kulturell distansering fra jorda) som det medfører. Det lokale landbruket begynner å miste den tradisjonelle kunnskapen som gjorde stedene beboelige i første instans, og gjør dem sårbare i en fremtid som ikke kommer til å bli den samme som i dag.»
‘Sauebondens liv’, av James Rebanks, forfatter og sauebonde fra Lake District, England
Endal seterdal
Like ved gården begynner grusveien som tar deg innover til Endal seterdal – et av Norges få bevarte områder hvor seterdriften fremdeles holdes i hevd. Dette er en av grunnene til at den er blitt fremhevet som ‘utvalgt kulturlandskap’ av Landbruksdirektoratet. Dalen åpner seg opp etter som man beveger seg innover, med kort vei til fjells på begge sider av dalføret. Her står værslitte seterbuer og fjøs omkranset av frodige setervoller og utmarkslåtter med ville urter. Fjellgraset gjør at seterhøyet er noe av det beste dyra våre kan få gjennom vinteren.
«I seterdalene i Budal finnes spor etter årtuseners bruk, i form av steinalderboplasser, fangstanlegg, jernvinneanlegg, kullmiler, høyløer, seteranlegg, beiteområder og slåtteområder med stort mangfold av plantearter. Setringen har vært drevet siden 1600-tallet og 12 brukere driver fortsatt seterdrift med melkeproduksjon. 40 andre brukere har sau og storfe, med ungdyr og kalver, på beite i utmarka. Mange av seterbygningene er fra 1700-tallet. Området er artsrikt og flere sjeldne plantearter viser hvor de gamle slått- og beitemarkene lå. Tradisjonen med utmarksslått har levd lenge i Budal, og holdes i hevd i noen områder. Andre tidligere slåtteområder brukes i dag som beite.»
– Landbruksdirektoratet, ‘Seterdalene i Budalen‘
Vi kan på det varmeste anbefale en tur innover seterdalen en sommerdag, gjerne på sykkel (turbeskrivelse finner du her). I Endalen vil du finne et levende seterliv med mulighet for å kjøpe den lokale spesialiteten rømme og skjørost fra budeiene.
